Æ e en person som av og til har veldig stort behov for å få ut det æ tenker. Og kordan gjør man det nu til dags? Ikke sånn som før hvertfall, at man tar en telefon en eller anna plass, eller drar på besøk.... Neida, i dag e det facebook. Alt du får vite om folk, får du som regel vite på facebook. Om æ syns det e en bra ting? Skeptisk. Men likevel utnytter æ facebook til det ytterste.. Eller skal vi kalle det "misbruker" æ facebook? Anyways... Har hatt en del "utbrudd" som har gått litt utover facebookstatusen min, og æ syns jo ikke sjøl at det e nåkka kult og være den som "klager" og skriver alt for lange statusa - på lik linje som det heller ikke e no kult å være den som bare har det helt perfekt hele tida, eeeeeelsker kjæresten, ungen eller ka det nu enn e - hver eneste dag, så FRYKTELIG mye på facebook. Ka me blogg?
Det blir kanskje litt mer personlig me blogg tenker æ.. Ikke like mange som ser det æ skriver, for det e jo sikkert eeegentlig ikke så mange som bryr sæ SÅ mye at dæm gidd gå inn på bloggen min trur æ.
"Koffor skriv du ikke dagbok?", tenke du kanskje, siden æ tydligvis har så stort behov for å få ned tankan mine. Og da kan æ avsløre at jo, æ skriver faktisk dagbok. Også. Men så e det ett eller anna med den følelsen av å bli sett og hørt da... Uten å være den som alltid skal ha oppmerksomhet rundt alt som skjer i livet. Æ e sikker på at du som les det her akkurat nu, innerst inne skjønner ka æ mener - uten å tenke at æ e en oppmerksomhetssyk, sjølopptatt fjortissmamma... Kanskje.
Nu sku det egentlig komme en skikkelig lang avhandling om ka som egentlig skjer for tida, så kanskje æ hadde klart å komme fram til det som EGENTLIG e poenget mitt med det her. Men så ser æ at tida spring i fra mæ, og ungan må hentes fra barnehagen. Og da va jo forsåvidt hele vitsen med å få liv i bloggen igjen ute. Jæjæ. Bedre lykke neste gang... ;)
Slenger med et bilde, sånn siden det bruk å være mye morsommere å lese blogginnlegg med litt bilder!
Se på de fine ungan mine, e dæm ikke helt nydelig? Nydeligst i hele verden faktisk, og æ kunne ikke være heldigere me mine to små hjertegull. Dæm e helt perfekt, og æ elsker dæm mer enn æ elsker nåkka anna her i livet, og dæm e så fin og flink og dæm kan så mange ting og æ e så utrulig stolt og dæm e så søt og dæm både går og snakker og spiser og bæsjer og gjør alt som alle andre unga på dæmmes alder gjør (pluss litt til, SELVFØLGELIG). Nevnte æ foressten at æ e verdens heldigste mamma, og æ treng ikke noe mer enn dæm, og æ e så stolt og dæm e så fin og søt og nydelig og ALT. Dæm e mitt alt. Og æ kunne fortsatt sånn her i en evighet trur æ, men alle som har unga føler det mest sannsynligvis akkurat likens for sine unga, men det driter æ i, for æ elsker dæm av hele mitt hjerte og herfra til evigheta og dæm e så fin at. Ja. Dæm e jo det, og alt æ skreiv her mene æ jo. Og æ kan jo skrive det her på bloggen min, det e jo trossalt ikke facebook. Men du visste kanskje det fra før, at æ forguder ungan mine?
Det viktigste e vel at man viser det for ungan, i førsteomgang.
Resten av verden kunne vel ikke brydd sæ mindre, tenker æ.

Æ liker når du blogger. e ikke alltid æ e så flink å "huske på" at du har en blogg. Men med en gang du linker på facebook, kommer æ på det.
SvarSlettOg æ e helt enig at du har de fineste ungan i verden. :) Helt objektivt sett ;) klem!
Hihi. Du e søt da <3
SvarSlett