Emilian René

Skrevet den 1.mars 2011

For nøyaktig tre uker satt æ på rutebussen til Kirkenes. Tenkte at nu har æ kommen over den værste "kneika" etter fødseln, så nu passe det sæ kanskje å skrive ned min fødselshistorie fra da Emilian René kom til verden.

Onsdag 2.februar va æ på svangerskapskontroll hos legen her i Tana. Æ va da 39+3 daga på vei i svangerskapet. Barnehagen hadde planleggingsdag, og æ måtte ha Celine me mæ på kontroll. Men det sku jo gå helt fint.. 

Celine fikk "premie" både på laboratoriet og når vi kom inn til legen. Alt va helt normalt, han nevnte at æ hadde litt høyt blodtrykk, men han va ikke bekymra på grunn av det. Da han målte magen så va også alt fint, men da han sku høre hjertelyden så æ han ble litt mer alvorlig i ansikte. Celine ble utålmodig, og det skjønne æ godt, for æ lå der i 10-15 minutta mens legen prøvde å finne en fin og jevn hjertelyd fra babyen. Da han ikke klarte å finne en regelmessig hjerterytme, ville han ringe en jordmor. Jordmora ville ha mæ til CTG-registrering, og deet måtte gjøres i Kirkenes på sykehuset. Æ måtte altså ringe mamma og be ho komme på helsesentre å hente Celine, kjøre hjem og hente veska mi for så å ta taxi til Kirkenes. Æ klarte til å me å miste husnøklan mine (som æ bare har ett eksemplar av), men deet e en anna historie :p 
Da æ kom til Kirkenes va alt fint. Hjertelyden va fin, hodet til babyen va godt planta ned i bekkenet (men ikke helt festa), ca. 1-2 cm åpning, litt livmoraktivitet som bare va et tegn på at livmora va bynt å gjøre sæ klar til fødsel. Va på ultralyd for å måle fostervannsmengden, og det va litt lite fostervann.. Men ingen grunn til bekymring, enda, så æ fikk ny time den 8.februar (på termindatoen) for å måle fostervannsmengda igjen. Men både jordmora og gynekologen sa at dæm regna å se mæ tilbake på fødeavdelinga før tirsdag. Æ tenkte "ja, bare det ikke skjer i natt så, æ e dritlei veien til Kirkenes" .. Så tok æ taxi tilbake. 

Æ orka vel egentlig aldri planlegge ordentlig kordan æ sku komme mæ til Kirkenes på den tirsdagen, æ regna jo me at ungen kom før, og æ ikke trengte å tenke på transportn til sykehuset. Men det ble mandag, mandagskveld, og daa tenkte æ at det kanskje va litt greit å finne ut kordan æ sku dra til Kirkenes mårran etter. Da æ fikk vite at det va pappa som sku kjøre rutebussen bortover på tirsdags formiddag, bestemte æ mæ for at æ sku ta buss. Orka ikke tanken på enda en kjedelig, stum taxitur bortover.

På bussen va også mamman til Karine som også sku på sykehuset. Ho sporte mæ katti æ hadde termin, og da æ sa "idag", sporte ho ka dæm sku gjøre hvis fødseln plutselig starta i bussen :p Æ kunne forsikre ho om at deet kom ikke til å skje. Hadde virkelig ingen planer om å føde i rutebussen me pappa og Idun som jordmødre! :p ...Heldigvis så slapp æ (og dæm) det også da ;) 

Æ hadde tatt me sykehusbagen i bussen, sånn i tiiillfelle dæm på føden fant ut at æ måtte bli igjen i Kirkenes til fødseln starta. Levna bagen i bussen, og hadde avtalt me pappa at om æ måtte bli igjen så sku æ få bagen min før han kjørte tilbake til Tana igjen litt seinere på dagen. Trudde jo selvfølgelig aldri at æ sku måtte bli der. 

Gikk inn på føden, møtte en jordmor som kobla mæ til en sånn CTG-greie, også lå æ der i 35 min. Litt livmoraktivitet, men fortsatt ingen rier. Ikke no ont, fin hjerterytme hos babyen, bra puls, OG 3 cm åpning med babyen sitt hode festa. Men jordmora kunne ikke si om æ måtte bli igjen der, ho ville først snakke me gynekologen som sku ta ultralyd og måle fostervannet. Den her gangen va fostervannsmengden bra. Ho sa at om det fortsatt hadde vært like lite fostervann som for 6 daga sia, så hadde dæm måtte vurdert å sette fødseln i gang. Likevel ville ho ikke at æ sku dra hjem. Ho ville ha mæ der til CTG-måling hver dag, fram til ny fostervannsmåling den 15. Hvis fostervannsmengda fortsatt va bra, sku dæm ikke sette mæ i gang da heller, men vente fire daga til. Ho forklarte også at de fleste føder i løpet av de fire dagan, så dæm slepp å sette i gang... Og æ som har lest så mye om at dæm lar gravide gå for lenge på overtid uten at dæm gjør no, og at babyan e syk og dør og alt det der... Herlighet.. 

Æ fikk et rom på sykehotellet da, som e sånn type rett borti gangen fra føden. Ringte pappa og sa at æ sku bli der, og at æ kom ne å henta tingan mine når han kom tilbake til sykehuset me bussen. Hannes reaksjon va "ja, æ skjønte det" .. Kordan kunne han skjønne det egentlig? Hadde ingen rier, ikke no ondt, ingen tegn på at fødseln va i gang.. :p Men ja.. Uansett.. Æ spiste kjøttsuppe (?) til middag klokka ett, sov fram til mamma ringte å vekte mæ hall tre, gikk ned å henta tingan mine da pappa kom, gikk opp på rommet igjen og så hotel cæsar, gikk i dusjen, så mer på hotel cæsar, spiste kvelds klokka seks, også satt æ bare på datan å prøvde å få tida til å gå. Tenkte egentlig å gå ned en tur på Sparkjøp etter kveldsmatn, men så fant æ (heldigvis) ut at æ ikke orka likevel. Ble litt deprimert da æ bynte å tenke på Celine. At æ kanskje ikke fikk se ho på over en uke. At æ va nødt til å bli der og bare kjede mæ fram til det kaaanskje skjedde no en vakker dag. 

Termindagen, 40+3 uker på vei.

Satt å snakka me Julie på facebook, og vi skreiv laange brev til hverandre. :p Æ bynte å kjenne no som kunne minne litt om rier, men dæm varte jo så kort.. Så æ tenkte ikke så veldig mye over det først. Men første gang æ kjente det va vel klokka sånn syv på kvelden (samme dag). Skreiv enda til Julie at æ hadde litt ondt å sånn, og ho mente æ bare sku stikke bort til fødeavdelinga å snakke med en jordmor me en gang.. Men æ drøyde såklart. Gjør alltid det.. :p Tenkte det va for godt til å være sant, så æ bestemte mæ for å være heelt sikker på at det va rier - altså at smertan kom regelmessig. Og det gjorde dæm. Dæm kom hvert tredje/fjerde (!) minutt. Det e ganske ofte. Klokka ble åtte, og da bestemte æ mæ for å gå bort å få dæm til å ta en ny CTG-måling, for å sjekke om det va regelmessige rier. Ble kobla til, og den her gangen gikk tida saakte, og æ kjente hver rie ganske så godt. Men den forbanna maskin registrerte kun én ordentlig rie, og to svake rier... I løpet av 35 minutt... Og æ hadde ondt hvert tredje minutt.. -.- Jordmora sa æ bare sku ringe Ivan å be han starte, siden æ sjøl mente æ hadde rier såpass ofte. Så slengte ho enda på en sånn "ja, hvis han nu når fram til fødseln da..." Nu va klokka ni på kvelden, og æ ringte Ivan og ba han starte til Kirkenes. Ho jordmora som va me mæ da snakka en blanding mellom russisk og svensk (?) eller no sånn, så æ hadde litt problema me å skjønne ho. Ho sa no sånt som "nu kan du går til sykehotellet og hvis du trenger noe på fødestua.." Æ tolka det som at æ sku gå tilbake til sykehotellet og hvis æ syns æ trengte nåt fra fødestua/fødeavdelinga så sku æ bare komme tilbake. Men ho mente tydeligvis at æ sku gå tilbake til hotellet å evt. hente de tingan æ ville ha me mæ på fødestua - for etter at æ hadde gått tilbake på rommet og logge der i ca. 20-30 min, så kom ho å henta mæ, og da sa ho "næmmen, du vil vel ikke ligge her aleina og føde?..." Heh.

Nu va klokka blitt sånn ca. 21:30, og ho jordmordama fulgte mæ til fødestua og ba mæ ligge der i en seng. Ho gikk nu litt sånn ut og inn, henta vann til mæ og kom å sporte kordan det gikk å sånn. Etter en stund holdt æ på å pisse mæ ut, så måtte huke tak i en anna dame som kom innom, så ho kunne vise mæ nærmeste do. Da klarte æ såvidt å gå, så ho flirte nu litt av mæ siden æ sikkert så ut som en 105-åring me knekt rygg.. :p Når æ kom mæ tilbake til fødestua klarte æ ikke legge mæ ne heller, så ble sittanes der på sengekanten. Ho dama som fulgte mæ på do viste sæ å være den jordmora som sku følle mæ resten av kvelden. Ho hadde akkurat kommen på vakt, og mens æ satt der sa ho at ho liksågodt kunne stikke mæ i armen (veneflon, e det det det heter?) og gjøre alt anna klart. Ho styrte nu me no greier der inne, også sporte ho om æ hadde ringt nån som skulle være me på fødseln. Og det hadde æ jo. Men det tar sånn ca. to tima å kjøre fra Tana til Kirkenes... 

Haha, fint bilde ja! :p
Det e tatt de tre-fire sekundan æ av og til fikk en pause fra rian..
Den her gangen stakk dæm ikke den her i handa sånn som sist -
neida, æ fikk den på innersia av albuen liksom.
Sånn at det gjor skikkelig ondt hele natta når æ måtte bøye armen -.-

Da klokka va litt over ti, kom jordmora å ville kjenne på åpninga. Den va 7 cm, og æ så for mæ masse tiiiima til æ va ferdig enda... Tre uker e gått, og æ huske enda kor helt forjævli det va å ligge der, å kor mye æ ønska å dø hver gang rian va på toppen. Jordmora sa til mæ at ho så æ hadde ondt, og sa at hvis ho tok vannet så kom babyen ganske så kjapt... Men da va det ikke sikkert Ivan nådde fram. Der og da dreit æ i det, æ kunne vel for faen føde uten nån me mæ, sålenge æ slapp å ha ondt så veeldig mye lenger. Såå, da fikk æ hjelp til å bytte over til fødesenga, også fikk æ lystgass. Den funka selvfølgelig iikke. Æ blei jo dritgla da æ fikk den maska og ho skrudde på lystgassen, huska jo at den funka som bare det da Celine ble født. Den her gangen fikk æ mest bare panikk av å puste i den, så røkka den vekk når smertan va på det værste.. :p

Jordmora sporte flere gang om æ va helt sikker på at ho sku ta vannet, og det va æ. Virkelig. Såå, ho tok vannet.. Det tok ca. 25-30 min, og æ va ferdig. To pressrier og ungen va ute. Det æ ikke visste va at Ivan sto utfor døra og hørte de to pressan og babyskrik. Han torte ikke komme inn stakkar, han visste jo ikke helt sikkert om det va æ som lå der inne.. :p Og de to jordmødrene som va på vakt da va jo begge to inne hos mæ så.. 
Da æ fikk ungen oppå mæ ble æ skikkelig overraska over at det va gutt. Va jo 99,9% sikker på at det va jente, hadde liksom skikkelig jentefølelse.. :p Men man kan jo aldri vite helt sikkert.. :) Æ husker enda den følelsen æ hadde da æ lå der å tenkte "æ e ferdig!" .. Måtte såklart spørre om æ va helt ferdig, bare sånn for sikkerhetsskyld... Men det tok en stund før morkaka kom, også måtte æ jo selvfølgelig sy også. Da ble æ litt smånervøs for at det og sku gjøre ondt, æ trur æ sporte ti gang om det gjor ondt å sy. Måtte sy etter Celine sin fødsel også, men da va æ jo så rusa på lystgass at da trengte æ ikke no anna bedøvelse enn no spraygreier ho bare spraya på før ho sydde... Den her gangen va æ IKKE rusa på lystgass, og den her gangen huske æ ALT fra fødseln.. Ikke sånn som me Celine, æ huske nesten ingenting utav det.. :p Heldigvis fikk æ en sprøyte me bedøvelse før ho bynte å sy, så da gikk det jo fint. Men e ganske ekkelt fordeom, man kjenne jo nåla å tråden.. Det gjør bare ikke ondt.. :p Fysj. For en ekkel ting å snakke om.

Ivan kom inn me ho andre jordmora rett etter at æ va ferdig å sy, og æ trur han og ble ganske overraska over at det va en liten gutt som hadde kommet og ikke en jente. :)