Kveldn kommer snikanes, og hodet fylles med tanka. Tanka som i utgangspunktet ikke skulle vært nødvendig å tenke. Likevel e dem der. Hele dagen kjenne æ det bakerst i hodet og innerst i kroppen. Men æ klare som regel å la være, der og da. Dagan mine fylles med mine to håpefulle, det kjæreste æ har, den guttn og den jenta æ gjør absolutt alt for om æ må. Og dæm tar all min tid, makter egentlig ikke no særlig mer enn å ta vare på mine små hjerteunga for tida. Likevel, uansett kor mye æ elsker dæm og kor lenge æ kan sitte å bare se på dæm og holde rundt dæm - så e det nåt som mangle. Og hver eneste kveld, når ungan mine sover, så kjenner æ det. Så utrulig godt også. Ekkel og stressanes følelse. Æ føler mæ fanga, bundet og lenka fast i livets evige sterke kjetting. Bak lås og slå gjelder det å puste rolig, ta én dag om gangen - og for guds skyld; IKKE tenk på kordan det kunne vært "HVIS...."
Det virker så fjernt når æ tenker tilbake. Men det har bare gått litt over et år. Men da va æ fri, æ hadde hele framtida foran mæ - æ og min lille englevakre jente. Æ hadde det så ufattelig bra da, følte mæ elska og æ følte mæ velkommen.
Den verste tida e jo over nu (verste... Æ kan jo egentlig ikke kalle den det, men likevel). Akkurat den tida æ grua mæ sånn til, e fortid. Skrekken va å gå aleina gjennom et helt svangerskap. Fikk aldri brikkan til å falle på plass og passe sammen. Æ va redd, nervøs, ensom.. Nevnte æ livredd? Livet mitt skulle forandres, igjen. En stor forandring. Et til lite menneske og ofre alt for. Først og fremst va skrekken å gjennomgå en til fødsel.. Aleina eller ikke aleina? Mest sannsynlig aleina, tenkte æ, mens hjertet dunka i rekordfart og æ kjente angsten for... Å dø? Hvertfall det intense smertehelvette æ hadde vært gjennom én gang før. Herregud som æ grua mæ til akkurat dét. Men sta som æ e så gjennomførte æ fødseln på naturlig måte, aleina ilag med to jordmødre. Og det gikk fint, det. Heldigvis gikk det fort!
Også va fødselsangsten over, og et nytt liv va kommet til, et nytt liv va bynt. Liten gutt sitt hjerte slår, nåt æ forsikrer mæ om flere ganger daglig. Babypusten mot mamma sitt ansikt får tåran mine til å presse på, igjen. Æ føler mæ som verdens heldigste når æ holder han, kjenner han og at han har det bra. Nu har æ to dyrebare skatter <3 Ubeskrivelig følelse i grunn.
Vanskelig tid med liten baby og sta toåring kom. Sliten mamma = dårlig mamma. Og mine kjæreste fortjener bedre enn som så. Så, iblandt tårer, hylskrik, slamring med dører, negative responser, bæsjbleier, unga som ikke vil sove, absolutt null fritid, så ja - e det lett å ta valg som virker så utrulig bra og riktig akkurat der og da. Det e så riktig mens det står på som verst ellers, og kroppen skriker etter litt søvn eller venninnetid. Selv det å gå ut av huset ALEINA, traske de 20 meteran bort til postkassa og tilbake, va helt fantastisk ubeskrivelig godt. De 2 minuttan du e utfor døra helt ALEINA, va så sykt etterlengta.
Men nu e visst tida inne, for å finne ut ka som virkelig betyr nåkka, og ka man e villig til å ofre. Det e her alle tankan kommer inn, de tankan som fyller hodet mitt hver kveld, gir mæ hodepine og får mæ til å drømme de merkeligste ting om natta... En ny natt i vente, en ny dag med akkurat samme utfordringan i mårra. Ofte sku æ ønske at.. Ja. Æ sku ønske. Ofte. Det e liksom nåkka med det, de drømman.. Æ vet æ ikke må tenke sånn, men tanken på kordan ting kunne vært i livet mitt hvis akkurat DE ordan ikke hadde blitt sagt, vil ikke gi slipp. E så urettferdig noen ganger. Heldigvis har æ mine to friske og fornøyde gullunga. Helt fantastisk fin og nydelig e dæm, og æ kunne aldri aldri vært foruten. Kan sitte å holde dæm inntil mæ og tenke at æ ikke tørr å la dæm gå, for livet e alt for farlig - dæm e for dyrebar for mæ. Høres sikkert helt psyko ut, men æ trur enhver mamma vil skjønne mæ :)
Deilig å få ut litt tanker, det bruk å hjelpe på. Tenk at æ skreiv alt det her med iPhone'n min... Nu e det på tide å lukke øyan å bare ligge å høre på den lille gutten min i senga vedsiden av puste verdens viktigste åndedrag. God natt <3
Jeg liker at du skriver ^^, Hadde ærlig talt glemt at du har denne bloggen også ;p Du skriver så godt og ærlig. Tror det er mange som tenker i de samme banene som det du gjør, men det er liksom ikke lov til å klage fordi man skal være takknemlig med det man har.
SvarSlett