fredag 10. juni 2011

Sykehusbesøk

Tenkte æ skullle skrive litt om sykehusbesøket æ va på her om dagen, siden æ ser det e flere som stussa litt på facebook, har sendt mæ melding og ringt å sånn. Men slapp av, det va ikke nåkka farlig :))

Anyways... Våkna i 2-tida natt til onsdag da Ivan om å la sæ, av at æ hadde veldig ondt i magen. Hadde jo bestemt mæ allerede i februar for ett år siden at neste gang æ fikk et gallesteinanfall, skulle æ ringe 113 med en gang, sånn at æ lett kunne lokalisere smerten, og få gjort nåt me det. Så når æ våkna her om natta da, lå æ en stund og prøvde å kjenne etter om det virkelig kunne være gallestein (vet kordan det e, har hatt det tre gang før) .. Lå og venta på at smertan skulle utvikle sæ, men det ble liksom ikke ondt på samme måte. Sto flere gang opp og prøvde å gå litt, drikke vann og sånne ting, men ble ikke bedre i det hele tatt. To gan i løpet av natta va æ nødt til å ta nån veldig sterke Pinex (som brorn min fikk på sykehuse da han hadde intense magesmerter), men dæm virka max en halvtime hver gang, så fikk ikke særlig mye søvn. Mårran kom, og æ måtte be Ivan være hjemme fra jobb. Celine va så søt da ho kom traskanes inn på romme våres på mårran, strøyk mæ i håret og på ryggen når æ satt me spybøtta foran mæ, og lå å ynka mæ i senga. Hadde så ondt at æ lå å skreik, og lille Celinemor sa ho ikke ville dra i barnehagen, ho ville være hjemme med mamma <'3 Heldigvis har Celine verdens beste mormor som kom jit til Seida og stellte ho og tok ho med til barnehagen :)

Æ drøyde lenge med å ringe legen, og hadde egentlig ikke lyst å ringe i det hele tatt. Tenkte at da kom dæm bare til å sende mæ i taxi hele den lange veien til Kirkenes, og ka skulle æ gjøre med Emilian da....? Tusen tanka streifa hodet mitt om ka som kom til å skje hvis æ dro til legen, og hvis æ for eksempel va nødt til å opereres i forbindelse med gallestein eller blindtarmbetennelse... Men til slutt va æ bare nødt til å ringe.

Mamma kom å henta mæ og kjørte mæ til legen, og etter å ha blitt undersøkt, målt blodtrykk og CRP, ville ho sende mæ til Kirkenes på ultralyd. Blodtrykket mitt va høyt, men det sa ho at kunne skyldes smertan. CRP'en va på 28 (ikke det at æ vet ka det vil si), og når hp pressa nede ti høyre på magen, gjor det ondt (der blindtarmen skal ligge)... Smertan va ikke så ille lenger når æ va hos legen, og da ho ba mæ beskrive smertan på en skala fra 1-10, kor 10 va like ondt som en fødsel, svarte æ rundt 5-6 ...

Siden æ følte mæ mye bedre, stressa vi ikke skikkelig med å dra til Kirkenes. Mamma va så snill å kjørte mæ bortover, og da kunne æ ha Emilian med :) <3

Kom fram til sykehuset i 4-tida, og da dro æ først på ultralyd. Radiologen kunne fortelle at æ hadde masse gallestein (noe æ visste fra før fra ultrlyd i Tromø for ett år siden), men dæm va så små at ho trudde ikke det kuenne være dæm som forårsaka smertan. Da hadde æ rett sjøl, og ble gla for å få det bekrefta, for da slepp æ hvertfall operere... Men så kunne det jo være blindtarmen da :/ Og på ultralyden greide ho ikke å se blindtarmen, for det lå no andre tarm-greier i veien.. Så kordan sku æ da vite om æ hadde blindtarmbetennelse? Siden æ også følte mæ mye bedre (ikke direkte ondt, kun kvalm), va det jo også vanskelig å lokalisere smerten.

Ble undersøkt av en turnuslege, og ble sendt opp for å ta blodprøva, urinprøve og CRP. Nu va CRP'en på 36, altså på tur oppover - noe som den ikke skal hvis man e helt frisk. Ble undersøkt av overlegen til ho turnus-dama, en kirurgisk ettelleranna, og det va da 4. undersøkelse som ble tatt... Gjor fortsatt like forbanna ondt når dæm pressa handa på høyre side av mgen.

Æ sa at æ følte mæ i mye bedre form enn æ hadde gjort tidligere, og at æ helst ville dra tilbake til Tana, med tanke på at æ fortsatt ammer Emilian å sånn. Dæm va litt usikker først, i og med at CRP'en hadde gått opp, og det e ca 1,5 times kjøring Tana - Kirkenes. Men siden æ ikke hadde smerter lenger, og siden blodprøvan og det va fin (og pga Emilian såklart), så kunne æ dra hjem hvis æ lovte å ringe 113 med en gang æ kjente litt smerter igjen. For da kunne det være blindtarmen, og den må fjernes hvis den blir betent.

Til tross for at æ har dårlig erfaring med blindtarmbetennelse, dro æ hjem, og fikk sove hele natt til i går uten smerter, og i går og i dag føler æ mæ helt fin igjen. Tenker fortsatt at det kan være blindtarmen, men da vet dæm hvertfall ka dæm skal gjøre neste gang æ får ondt på samme måte. :) Eldste lillebroren min fikk blindtarmen fjerna for 1,5 år sia, og da viste det sæ at blindtarmen hadde flytta sæ, og han hadde hatt blindtarmbetennelse ca. 12 gang (i følge kirurgen som kunne telle arran i magen hannes) i løpet av ca 1,5 år. Æ har akkurat samme symptoman som han hadde (ingen feber eller oppkast, intense smerter først, går over til å bli kvalm og slapp etter nån tima). Men trøster mæ med at på mæ gjor det faktisk ondt da dæm pressa der blindtarmen skal være, derfor treng dæm ikke være i tvil neste gang. På Roy Arild va blindtarmen fløtta sæ, så dæm trudde aldri det kunne være den som va betent, for han hadde ikke ondt på "riktig" plass. Helt til det kom en reddanes engel av en lege og sa at dæm skulle åpne opp å sjekke om det va blindtarmen, og hvis det ikke va den skulle dæm fjerne den uansett, sidn det ikke e nåkka man treng). Sprekker blindtarmen, forurenser den de andre organan i kroppen, og det kan være livstruanes. Altså, det e livsfarlig å gå rundt å ha blindtarmbetennelse over tid.

Såå, æ vet ka æ skal gjøre neste gang :)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar